United Earth-initiativet
Jorddemokrati
Hvorfor det trengs, hva det er, og hvordan vi bygger det
Dette dokumentet inneholder det teoretiske grunnlaget for UE-initiativet.
Vi inviterer alle til en åpen diskusjon om hvordan styringsstrukturer kan utvikles for å møte globale utfordringer, samtidig som kulturelle identiteter ivaretas gjennom et kulturnøytralt rammeverk for territoriell styring.
Gjør krav på ditt jordborgerskap (EC) og få innflytelse på https://agora.united.earth
SØRG FOR AT DU HAR DEN NYESTE VERSJONEN AV ALLE DOKUMENTER DU HAR LASTET NED!
Etter større oppdateringer blir nettversjonen kompilert til nedlastbare dokumenter (DOCX/ODT/PDF/MD), tilgjengelige på https://united.earth/en/documents
Dette gjøres av hensyn til åpenhet og for å bevare en historikk over utviklingen.
Forord
De første versjonene av dette materialet ble utarbeidet av en liten gruppe engasjerte personer som kalte seg Worried Earthlings (WE). De har valgt å forbli anonyme, dels av sikkerhetshensyn på grunn av ideenes kontroversielle karakter, men først og fremst for å fremme en kultur med fokus på vår felles planet og det globale samfunnet, framfor enkeltpersoner.
WE er overbevist om at den dominerende individualismen i vår tid har gått for langt og, sammen med foreldet og anakronistisk tribalisme, har blitt en strukturell felle.
Sett under ett tilslører disse dynamikkene det faktum at de kreftene som former våre individuelle liv, nå virker globalt, uten demokratisk kontroll. Global demokratisk styring er nødvendig nettopp for å beskytte individuell frihet og lokale samfunn mot disse kreftene.
En grunnleggende hypotese som springer ut av disse ideene, er at prinsippet om den suverene nasjonalstaten, eller mer presist forbindelsen mellom kulturell identitet og styring, er den største hindringen for å løse globale eksistensielle trusler.
WE og United Earth-initiativet forstår hvor følsomt dette spørsmålet er, men vi oppfordrer alle andre jordborgere til å delta i denne kritiske og krevende diskusjonen med gjensidig respekt og solidaritet.
Forslaget vårt er ingen trussel mot kulturell identitet, som etnisitet, nasjon, religion og ideologi. Det avviser derimot ideen om å bruke identitet til å ekskludere andre ved å dominere styringen.
Dette prosjektets inkluderende karakter har bare som mål å fremme samarbeid og modig tenkning i møte med felles globale problemer som truer oss alle.
Vårt geopolitiske visualiseringsverktøy
Earthwheel er både et symbol og et analytisk verktøy. Det er utformet for å synliggjøre et strukturelt trekk ved dagens geopolitiske tilstand som er vanskelig å se i konvensjonelle hierarkiske diagrammer: at styringshierarkiet som helhet er ufullstendig, og at denne ufullstendigheten kommer tydeligst til uttrykk som et manglende globalt sentrum.
Den sammensatte illustrasjonen nedenfor samler tre framstillinger av det samme problemet: det utfylte earthwheel-diagrammet, det tomme femnivåskjemaet og det lineariserte hierarkiet. Lest sammen viser de både hvorfor den konvensjonelle lineære formen fortsatt er nyttig, og hvorfor earthwheel var nødvendig som en komplementær modell.
Det lineære hierarkiet er den velkjente måten å representere nestede politiske nivåer på. Det har reelle styrker. Det er umiddelbart lesbart, kan utvides horisontalt med lite tap av lesbarhet og kan i prinsippet skaleres mot en langt mer empirisk fullstendig framstilling av verdens nær 200 suverene stater. I den forstand egner det seg godt til opplisting og til å vise et stort antall forskjellige enheter innenfor et vertikalt hierarki.
Svakheten er mer strukturell. Når den samme geopolitiske tilstanden foldes ut i en lineær framstilling, framstår ikke det som mangler lenger som ett samlet fravær. Hullene spres mellom kolonnene, og oppmerksomheten trekkes hovedsakelig mot de enkelte enhetene og deres ulike høyder. Dette gjør formen analytisk svakere når det gjelder å synliggjøre et sentralt faktum ved dagens verdensorden: at det globale nivået som sådan er fraværende, og at det overordnede hierarkiet derfor forblir ufullstendig.
Det tomme femnivåskjemaet viser den samme modellen i sin mest reduserte form: globalt nivå, blokknivå, underblokknivå, regionalt nivå og lokalt nivå. Det viser den tiltenkte geometrien i et komplett hierarki før empiriske uregelmessigheter introduseres. Lest sammen med det utfylte earthwheel-diagrammet tydeliggjør det at dagens geopolitiske tilstand ikke bare defineres av enhetene som finnes, men også av nivåene som er fraværende, fragmenterte eller ujevnt utviklet.
Earthwheel kan brukes til å analysere geopolitiske systemer langs flere dimensjoner, blant annet:
- Fullstendighet – graden av organisatorisk utvikling på hvert nivå, inkludert om hierarkiske relasjoner finnes eller mangler
- Balanse – proporsjonalitet i geografisk størrelse, befolkning, militær makt, økonomisk styrke eller andre relevante variabler
- Suverenitet kontra subsidiaritet – hvordan myndighet og ansvar fordeles mellom nivåer
- ID-nøytralitet – i hvilken grad styringen i hver enhet begrunnes med kulturell identitet snarere enn funksjon og demokratisk legitimitet
Modellen er med vilje svært abstrakt. For å synliggjøre det strukturelle poenget er antallet enheter som vises på hvert nivå kraftig redusert. Earthwheel er derfor ikke en bokstavelig kartografisk framstilling av verdens suverene stater, men en konseptuell komprimering. Formålet er ikke å liste opp alt, men å vise noe som opplisting ofte tilslører: hvor hierarkiet er komplett, hvor det er ufullstendig, og hvordan denne ufullstendigheten definerer det geopolitiske systemet som helhet.
Hva er globalt demokrati?
Hvilke prinsipper må det bygge på?
Hvordan kan et demokratisk geopolitisk system faktisk se ut?
Hva slags sivilisasjon kan dette skape?
Hvordan vil det være å leve og delta i det?
Oversikt (Earthwheels):
Sammendrag
Denne siden utvikler en strukturell modell fra førsteprinsipper for en demokratisk global konstitusjonell orden som kan fungere sammenhengende fra lokalt til planetært nivå.
Modellen bygger på grunnleggende forutsetninger, hvorav de fire første er: livets egenverdi, allmenningsprinsippet, den konstitusjonelle fordelingen av myndighet gjennom subsidiaritet og skillet mellom styringsmyndighet og kulturell identitet.
Den foreslåtte arkitekturen kombinerer et vertikalt hierarki av styringsnivåer med et sett funksjonelle lag som virker på tvers av dem. Myndighet fordeles fra lokale styringsenheter, eller loci, til den globale staten, mens AGORA, de tre Rådene og de tre maktgrenene virker på alle nivåer. Policy Area Index (PAI) gir en felles struktur for kunnskap, lovgivning, administrasjon, domstolskontroll og demokratisk deltakelse gjennom hele arkitekturen.
Jordborgere utøver reell demokratisk myndighet gjennom AGORA, mens parlamentene organiserer og formaliserer lovgivningsprosessene på hvert nivå. AGORA knytter kontinuerlig direkte deltakelse sammen med offentlig styrt læring og emnespesifikk kunnskap, slik at demokratisk innflytelse bygger på dokumentert forståelse fremfor rikdom, identitet, tilhørighet eller partirepresentasjon.
Jordens Parlament er den øverste lovgivende institusjonen i den globale konstitusjonelle ordenen, og gyldig global lov har forrang fremfor motstridende lov på lavere nivåer. Dets lovgivningskompetanse begrenses av konstitusjonelt definerte ansvarsområder, subsidiaritet, nødvendighet, proporsjonalitet og domstolskontroll.
Den utøvende makten følger en annen, territorielt distribuert struktur. Jordens Regjering utøver direkte myndighet over de planetære allmenningene, mens blocs beholder suveren territoriell utøvende myndighet på land, utøvd gjennom sine lavere styringsenheter i samsvar med subsidiaritetsprinsippet.
De følgende kapitlene beskriver hvordan denne institusjonelle arkitekturen understøtter kollektiv sikkerhet, økonomisk motstandskraft, økologisk forvaltning, Jordens sivilisasjon og Jordens borgerskap.
Et felles menneskelig landskap
En fredelig, velstående, sosialt rettferdig og bærekraftig sivilisasjon på Jorden er mulig. For å oppnå den trengs en politisk struktur som kan samordne planetær handling samtidig som lokal autonomi, kulturelt mangfold, demokratisk frihet og selve livet beskyttes.
WHY-siden fastslo hvorfor menneskeheten må bygge demokratisk global styring før en akutt krise tvinger frem global myndighet i panikk og konsentrert ovenfra. Denne siden presenterer en modell fra førsteprinsipper for hvordan en slik demokratisk orden kan se ut.
Forslaget kombinerer én global konstitusjonell orden med konstitusjonelt håndhevet subsidiaritet, distribuert utøvende makt, direkte kunnskapsbasert demokrati og et skille mellom styring og kulturell identitet. Det presenteres som en fungerende strukturell skisse som kan undersøkes, utfordres, forbedres og til slutt bygges gjennom en global demokratisk prosess.
CC BY-SA 4.0 United.Earth Project
6. Forutsetninger
Menneskeheten trenger et geopolitisk system som kan løse konflikter, samordne raske tiltak og utvikle langsiktige løsninger som beskytter biosfæren og sikrer en stabil fremtid. Samtidig må systemet kunne innføres steg for steg, med respekt for kulturelle identiteter og bred demokratisk deltakelse gjennom hele overgangen.
Selv om mange prinsipper til slutt former et slikt system, utgjør de fire første delene nedenfor dets grunnleggende konstitusjonelle fundament. GeoWeMe og Policy Area Index gir deretter de analytiske og strukturelle rammene som gjør det mulig å anvende dette fundamentet på en sammenhengende måte.
6.1 Livets egenverdi
Livet er den grunnleggende forutsetningen
Livet eksisterer før tro, identitet og styring. Det er forutsetningen som alle menneskelige systemer i siste instans er avhengige av.
Menneskeheten er ikke enig om hvor livet kommer fra, eller om alle etiske grenser for hvordan vi skal forholde oss til det. Det som kan etableres som et felles konstitusjonelt utgangspunkt, er én grunnleggende forutsetning:
Livet har egenverdi og må beskyttes så langt det er praktisk mulig.
Hvor de praktiske grensene skal trekkes, er et spørsmål for kontinuerlig etisk debatt og politisk drøfting.
Bilde av Fayette Reynolds M.S.: Et tverrsnitt av en levende plantestengel
Denne formuleringen gjør ikke krav på universell sannhet, metafysisk sikkerhet eller moralsk konsensus. Den definerer ikke hva liv er, hvorfor det finnes eller hvordan det bør leves. Den uttrykker et demokratisk valgt minimum: at livet ikke skal reduseres til et rent instrument, en ressurs eller en bieffekt av makt, identitet, tro eller ideologi.
Denne forutsetningen er nødvendig ikke fordi menneskeheten er enig om begrunnelsen for den, men nettopp fordi menneskeheten ikke er det.
På tvers av kulturer, religioner og ideologier har mennesker dypt forskjellige oppfatninger om betydningen av liv, død, verdighet, offer, natur og myndighet. Ingen enkelt verdensanskuelse har global konsensus, og ingen kan legitimt danne grunnlaget for planetær styring. Derfor utleder ikke det foreslåtte systemet sitt etiske grunnlag fra noen bestemt religion, tradisjon, filosofisk skole eller ideologi, men fra en kollektiv politisk beslutning om å behandle selve livet som verneverdig.
I dette konstitusjonelle forslaget gjelder prinsippet utelukkende biologisk liv. Kunstige systemer forblir menneskeskapte verktøy og får ikke status eller rettigheter som levende vesener gjennom intelligens, autonomi, kompleksitet eller tilsynelatende bevissthet. Enhver fremtidig utvidelse av prinsippet utover biologisk liv vil kreve en uttrykkelig grunnlovsendring.
Ved å slå fast livets egenverdi etablerer systemet et felles referansepunkt som gjør etisk drøfting både mulig og nødvendig. Det løser ikke alle spørsmål innen bioetikk, krigføring, selvforsvar, straff, bruk av dyr eller ressursutvinning. I stedet fastslår det at slike spørsmål må behandles bevisst og åpent, med det uttrykkelige målet å beskytte livet så langt det er praktisk mulig.
Denne ene forutsetningen er tilstrekkelig til å begrunne en rekke ellers omstridte konklusjoner, for eksempel:
- at de systemiske livsbetingelsene, som klimastabilitet, økosystemer, biologisk mangfold, vannkretsløp og biosfæren som helhet, må beskyttes aktivt;
- at krig og vold i stor skala utgjør en grunnleggende svikt i styringen, ikke et normalt politisk virkemiddel;
- at alle mennesker må sikres forhold som gjør et verdig og levedyktig liv mulig, herunder rettferdig tilgang til ressurser og muligheter;
- at det å behandle mennesker som eiendom, slik som i slaveri, er kategorisk uforenlig med systemet.
Samtidig er forutsetningen bevisst åpen. Den forbyr ikke all maktbruk, all taking av liv eller enhver begrensning av frihet. Slike spørsmål er gjenstand for løpende etisk vurdering av proporsjonalitet, nødvendighet og demokratisk kontroll innenfor systemets institusjoner.
Livets egenverdi er derfor ikke en fullstendig etisk lære, men et konstitusjonelt utgangspunkt. Den forplikter systemet til kontinuerlig etisk grensesetting fremfor å forutsette at grensene allerede er kjent.
Dette prinsippet er formelt uttrykt i Erklæringen om Livets rettigheter og må forankres i Jordens Grunnlov. Sammen definerer de det eneste ikke-forhandlingsbare etiske fundamentet for det foreslåtte systemet. Alle andre regler, institusjoner og politiske ordninger forblir åpne for revisjon innenfor denne rammen.
Når dette prinsippet først er vedtatt konstitusjonelt, binder det alle mennesker og institusjoner, også dem som grunnleggende er uenige i det. Styringen må derfor noen ganger begrense intensjoner og handlinger som avviser livets egenverdi. Dette er ikke et krav om absolutt moralsk autoritet, men utøvelse av kollektivt mandatert politisk myndighet, avgrenset av lov og underlagt kontinuerlig etisk granskning.
6.2 Allmenningsprinsippet
Menneskelig aktivitet brer seg utover Jorden. Vi foreslår derfor å erklære en Solallmenning: en felles konstitusjonell ramme for fredelig samordning og langsiktig forvaltning i hele solsystemet, med Jord-måne-systemet som den umiddelbare praktiske prioriteten.
Grunnlag og definisjon
Allmenningsprinsippet sier at systemene, rommene, ressursene og betingelsene som er avgjørende for felles liv, må styres som ansvar som strekker seg utover individuelt eierskap, territorielle grenser og nålevende generasjoner.
Deres felles karakter skapes ikke av menneskelig lov. Atmosfæren, klimasystemet, vannkretsløpet, økosystemene, det biologiske mangfoldet og biosfæren fungerer allerede som sammenkoblede livsbetingelser. Politiske og juridiske systemer må anerkjenne denne virkeligheten og beskytte deres integritet.
Allmenningene er ikke bare ressurser som står til menneskehetens disposisjon. De er de større systemene menneskeheten eksisterer innenfor. Økonomien finnes for å tjene mennesker og den levende planeten, ikke omvendt. Sivilisasjonen må virke innenfor deres biofysiske grenser og akseptere at dens umiddelbare interesser er underordnet helhetens fortsatte integritet.
Solallmenningen
Noen allmenninger er i sin natur planetære, mens andre strekker seg utover Jorden. Atmosfæren, de åpne havene, polarområdene, banerommet og det videre Jord-måne-systemet kan ikke styres tilfredsstillende som separate territorielle eiendeler.
Menneskelig aktivitet er allerede avhengig av felles rom i bane og utvides mot Månen, Mars, Lagrange-punkter og andre deler av solsystemet. Solallmenningen anvender allmenningsprinsippet på dette fremvoksende sivilisasjonsområdet.
Romavfall, satellittsystemer rundt Jorden og andre himmellegemer, tilgang til Lagrange-punkter, aktivitet på Månen og Mars, forskningsprogrammer, ressursbruk og fremtidig infrastruktur som ennå ikke kan forutses, må styres gjennom fredelig samordning, felles regler og langsiktig forvaltning.
Dette er ikke et krav om eierskap til solsystemet. Det er en forpliktelse til samordnet sivilisasjonsutvidelse fremfor et nytt territorielt, militært eller kommersielt kappløp i verdensrommet.
Hypotesen om utenomjordisk liv er fortsatt uavklart. United Earth-initiativet antar derfor verken at menneskeheten er alene eller bruker et ubekreftet nærvær som grunnlag for offentlig styring. Inntil et annet intelligent nærvær er offentlig og endelig fastslått, må menneskeheten ta ansvar for å styre sin egen ekspanderende aktivitet i hele solsystemet.
I den nærmeste fremtiden forblir Jord-måne-systemet den praktiske prioriteten.
Naturallmenninger
Naturlige systemer krysser både politiske grenser og eiendomsgrenser. Ferskvannssystemer, elver, grunnvannsmagasiner, nedbørfelt, fruktbar jord, migrasjonsruter, skoger, hav og sammenhengende økosystemer må styres på de nivåene som er nødvendige for å beskytte deres integritet som hele systemer.
Naturallmenningene omfatter også Jordens gjenværende og gjenopprettbare naturlige vev: de store, sammenhengende økosystemene som er nødvendige for å beskytte biologisk mangfold og bevare livsprosessenes frie kontinuitet på land og til havs.
Deres felles karakter betyr ikke at all jord, alle økosystemer eller biologiske ressurser må styres på samme måte. Det betyr at politiske grenser, eiendomsrett og bruksrett forblir underordnet den fortsatte funksjonen til de økologiske systemene livet er avhengig av.
Se Styring av de planetære allmenningene og Natur/menneskehet: 50/50 for de planetære allmenningenes og naturallmenningenes rolle i Jordens sivilisasjon.
Urbane allmenninger
De urbane allmenningene omfatter de felles bygde og bebodde omgivelsene som kollektivt liv utspiller seg gjennom.
Gater, torg, nabolag, parker, landskap, strandlinjer, silhuetter, transportsystemer og andre romlige strukturer former helse, frihet, deltakelse, mobilitet, skjønnhet, orientering og tilhørighet.
Enkeltbygninger og tomter kan være underlagt ulike former for eierskap og bruk, men de samlede virkningene deres danner et felles miljø. Privat kontroll over enkeltkomponenter fjerner ikke allmennhetens interesse i hvordan landsbyer, tettsteder, byer og bebodde landskap utvikler seg som helhet.
De urbane allmenningene må derfor styres og planlegges som sammenhengende fysiske miljøer, ikke bare behandles som det akkumulerte resultatet av separate eiendomsbeslutninger.
Digitale allmenninger
Det digitale rommet har blitt et avgjørende miljø for kommunikasjon, kunnskap, økonomisk aktivitet, demokratisk deltakelse og tilgang til offentlige institusjoner.
Protokollene, systemene for borgeridentitet, kommunikasjonsnettverkene, offentlige data og den digitale infrastrukturen samfunnet er avhengig av, kan ikke styres utelukkende ut fra privat eierskap eller kommersielle interesser. Der digitale systemer utfører avgjørende offentlige eller konstitusjonelle funksjoner, må de være interoperable, tilgjengelige, ansvarlig styrt, sikre og beskyttet mot monopolistisk kontroll.
Private tjenester og virksomheter opererer i det digitale rommet, men ingen privat aktør kan ha varig kontroll over infrastrukturen som borgere bruker til å utøve grunnleggende rettigheter, få tilgang til offentlig kunnskap eller delta i demokratisk styring.
En postideologisk økonomisk orden
Den foreslåtte økonomiske ordenen er postideologisk. Kapitalisme, sosialisme, kommunisme og andre helhetlige økonomiske ideologier behandles som historiske paradigmer, ikke som konstitusjonelle maler for samfunnet.
Økonomien finnes innenfor menneskesamfunnet som et praktisk verktøy for å organisere det materielle livet, mens samfunnet selv er innleiret i og avhengig av biosfæren. Institusjonene, insentivene og aktivitetene må være underordnet Livets rettigheter, økologiske grenser, sosiale rettigheter og demokratisk definerte mål.
Markeder forblir praktiske mekanismer for desentralisert kommunikasjon, utveksling, innovasjon og samordning. Offentlige institusjoner, samvirker, privat næringsvirksomhet, demokratisk planlegging og andre former for økonomisk organisering brukes der de fungerer best. Rollene deres bestemmes pragmatisk ut fra kunnskap, kontekst, styringsnivå og formål, ikke økonomisk dogme.
Regional planlegging samordner samfunnets materielle grunnlag, herunder arealbruk, bosettingsmønstre, matsystemer, infrastruktur, transport, energi, ressursstrømmer og restaurering av økosystemer. Markedene opererer innenfor disse demokratisk fastsatte økologiske og sosiale rammene og må ta hensyn til kostnadene de påfører mennesker og allmenningene.
Økonomisk suksess måles i menneskelig velferd, sosial rettferdighet, økologisk regenerering og systemisk motstandskraft, ikke i ubegrenset materiell vekst eller kapitalakkumulering. Økonomisk makt forblir underordnet konstitusjonelle rettigheter, demokratisk myndighet, økologisk virkelighet og fellesskapets beste.
Se Et bærekraftig og rettferdig økonomisk system for de foreslåtte konstitusjonelle prinsippene og fordelingen av økonomisk myndighet.
Eierskap og forvaltning
Personlig eierskap forblir beskyttet for personlige eiendeler, en persons bolig og, der det er hensiktsmessig, et konstitusjonelt begrenset areal til individuell bruk. Ulike virksomhetsformer og konstitusjonelt definerte bruksrettigheter finnes også innenfor denne rammen.
Eierskap til bygninger eller infrastruktur og bruksrett til jord eller ressurser kan ikke innebære en ubegrenset rett til å ødelegge, utarme, forgifte, fragmentere, misbruke eller permanent tilegne seg deres felles livsopprettholdende funksjoner.
Dette omfatter misbruk av matproduserende jord, ferskvannssystemer og vannressurser på måter som undergraver langsiktig fruktbarhet, økologisk integritet, matsikkerhet eller rettferdig tilgang
Storskala selskapsoppkjøp av jord, ofte omtalt som land grabbing, er strukturelt uforenlig med denne rammen og må systematisk stanses og reverseres. Praksisen der transnasjonale selskaper, statlige investeringsfond eller private equity-strukturer permanent legger under seg enorme jordbruks-, skog- eller naturområder, undergraver lokal matsuverenitet og fragmenterer naturallmenningene. Under Jordens Grunnlov kan ingen selskapsrett eller finansielt instrument gi evigvarende utvinningsrettigheter eller territoriell avhendelse av de biofysiske grunnlagene for felles liv. Eksisterende selskapskonsesjoner som bryter økologiske minstestandarder, fortrenger lokalsamfunn eller fungerer som spekulative finansielle aktiva, skal avvikles juridisk, og jorden tilbakeføres til regionale eller lokale offentlige forvaltningsordninger
Allmenningsprinsippet, sammen med Livets rettigheter, er uforenlig med å behandle jord, skog, ferskvann og andre landbaserte naturressurser som permanent privat kapital. Slik kontroll svekker samfunnets evne til å styre økosystemer og ressurser sammenhengende og bærekraftig. Den muliggjør også ekstrem ulikhet ved å la et mindretall kontrollere det materielle grunnlaget andre trenger for bolig, mat, vann, livsgrunnlag og et verdig liv.
Disse ressursene må derfor holdes i fellesskap under ansvaret til det riktige styringsnivået, i samsvar med deres skala og økologiske kontekst.
De forvaltes gjennom sikre, langsiktige forvaltningsrettigheter underlagt demokratisk definerte økologiske og sosiale minstestandarder forankret i Livets rettigheter.
Der de nødvendige standardene ikke oppfylles, må forvaltningsansvaret overføres til aktører som er i stand til å utføre oppgaven. Disse aktørene er samvirker eller andre demokratisk ansvarlige offentlige organisasjonsformer.
Eksisterende privat og nedarvet slektsbasert eierskap konfiskeres ikke. Det omdannes gradvis til forvaltning gjennom frivillig overføring, salg eller tap av eierskapsrettigheter når de nødvendige økologiske og sosiale standardene ikke oppfylles. Over tid erstatter dette nedarvet slektsbasert eierskap med demokratisk, ansvarlig og produktiv forvaltning av allmenningene.
Skala og tid
Forvaltningens skala må følge allmenningens skala:
- Lokale offentlige rom og samfunnsarenaer bør normalt styres lokalt.
- Bosettingsmønstre, transportsystemer, nedbørfelt og sammenhengende økosystemer kan kreve samordning på regionalt eller blocal nivå.
- Viktig digital infrastruktur må styres på det laveste nivået som kan beskytte funksjonen, mens felles protokoller og konstitusjonelle systemer krever samordning på tvers av nivåer.
- Atmosfæren, de åpne havene, polarområdene og det nære verdensrommet krever global myndighet.
- Aktivitet i det videre solsystemet krever fredelig samordning gjennom Solallmenningen.
Fordelingen av ansvar mellom styringsnivåene defineres under Subsidiaritet og den konstitusjonelle fordelingen av myndighet.
Allmenningsprinsippet strekker seg også gjennom tid. Den levende og materielle arven én generasjon mottar, kan ikke forbrukes som om fremtidige generasjoner ikke hadde noe krav på den.
Forvaltning innebærer derfor vern, restaurering, rettferdig tilgang, varsom bruk og en plikt til å føre allmenningene videre i en tilstand som kan opprettholde liv.
Sammen med livets egenverdi etablerer allmenningsprinsippet en grunnleggende konstitusjonell forpliktelse:
Det som opprettholder felles liv, må beskyttes som et felles ansvar.
6.3 Subsidiaritet og den konstitusjonelle fordelingen av myndighet
Glokalt balansert subsidiaritet
Det foreslåtte systemet anvender ett konstitusjonelt prinsipp gjennom hele strukturen: Ethvert ansvar hører hjemme på det laveste styringsnivået som kan håndtere det effektivt, rettferdig og bærekraftig.
Lokal og regional styring bærer derfor det meste av ansvaret knyttet til hverdagsliv og fysisk territorium, mens myndighet på blocal og globalt nivå begrenses til oppgaver som faktisk krever samordning på disse skalaene.
CC BY-SA 4.0 United.Earth Initiative
Subsidiaritet er det konstitusjonelle prinsippet som fordeler myndighet gjennom det foreslåtte systemet. Ethvert styringsansvar må forbli på det laveste nivået som kan håndtere det tilstrekkelig, rettferdig og bærekraftig.
Myndighet flyttes oppover bare når en saks skala, gjensidige avhengighet, grenseoverskridende virkninger eller systemiske konsekvenser overstiger kapasiteten til nivåene under. Dette skaper en konstitusjonell presumsjon til fordel for myndighet på lavere nivå.
Bevisbyrden ligger hos det høyere nivået som ønsker å overta eller beholde et ansvar. Det må vise at handling på lavere nivå er strukturelt utilstrekkelig og at inngrep ovenfra er nødvendig. Inngrepets omfang må også stå i forhold til problemet og etterlate størst mulig politisk, lovgivende og administrativ frihet til nivåene under.
Større effektivitet, administrativ enkelhet eller global ensartethet er alene ikke tilstrekkelig begrunnelse for å flytte myndighet oppover.
Et høyere nivå kan der det er nødvendig fastsette felles minstestandarder, rammebetingelser eller rammer for samordnet handling, samtidig som gjennomføring og alle øvrige beslutninger overlates til lavere nivåer. Dette gjør høyere nivåer handlekraftige innenfor snevre ansvarsområder uten å gjøre dem generelt dominerende.
Subsidiaritet må forankres i Jordens Grunnlov som en bindende regel for fordeling og fortolkning av styringskompetanse. Grunnloven definerer ansvarsområdene som nødvendigvis tilhører hvert høyere nivå, og prosedyrene for hvordan ytterligere myndighet kan overføres oppover.
Ansvarsområder som ikke er konstitusjonelt tildelt eller vist å kreve handling på høyere nivå, forblir på det laveste nivået som kan håndtere dem.
Rettssystemet må kunne prøve om lovgivning eller utøvende handling respekterer nødvendighet, proporsjonalitet og den konstitusjonelle fordelingen av myndighet. Lavere styringsenheter beholder full rett til å utfordre myndighetsoverskridelse fra høyere nivå gjennom denne konstitusjonelle prosessen.
Gyldig lov på høyere nivå forblir bindende mens en slik innsigelse avgjøres, slik at en sammenhengende rettsorden opprettholdes uten å åpne for ensidig tilsidesettelse.
Anvendt gjennom hele strukturen beskytter subsidiaritet lokal autonomi, klargjør ansvar, reduserer unødvendig byråkrati og hindrer makt i å drive oppover som standard. Samtidig gir det høyere nivåer den myndigheten som kreves for å håndtere problemer lavere nivåer ikke kan løse alene.
Resultatet er et glokalt balansert system: sterkt lokalt selvstyre, betydelig regionalt ansvar, begrensede mandater på blocal og globalt nivå og effektiv samordning der helhetens integritet krever det.
Anvendelsen av dette konstitusjonelle prinsippet på de konkrete styringsnivåene beskrives under Styringsnivåene.
6.4 Skillet mellom styring og kulturelle identiteter (GOV//ID)
GOV//ID-betingelsen (uttales «govid»):
Identiteter (ID) definerer ikke styring; de eksisterer parallelt med hverandre og med styringen (GOV)
GOV//ID-prinsippet
Rutene i denne illustrasjonen representerer styringsenheter i det nye geopolitiske systemet. Grensene er myke og rent administrative. De definerer det territorielle omfanget av offentlige ansvarsområder, men de skiller ikke territorier som tilhører forskjellige nasjoner, etnisiteter, religioner, ideologier eller andre kollektive identiteter.
Det samme konstitusjonelle og juridiske rammeverket på høyere nivå gjelder på begge sider av enhver administrativ grense. Lover på lavere nivåer kan være forskjellige der myndigheten forblir hos disse nivåene etter subsidiaritetsprinsippet.
Sirklene representerer identiteter, ofte overlappende og på tvers av administrative grenser. De har likt konstitusjonelt vern, men ingen av dem har styringsstatus eller territoriell suverenitet.
En styringsenhet kan fortsatt ha et sterkt kulturelt preg, også med et stort eller overveldende flertall som tilhører én identitet. GOV//ID krever verken demografisk balanse eller kulturell homogenisering. Prinsippet skiller mellom demografisk karakter og konstitusjonelt eierskap: Befolkningen kan ha en dominerende identitet, men styringen har det ikke.
Demografi beskriver samfunnet. Den definerer ikke staten.
For at et demokratisk globalt system skal fungere, må styringen tilhøre alle borgere på likt grunnlag, uavhengig av identitet. Ingen nasjonal, etnisk, religiøs, ideologisk, organisatorisk eller annen kollektiv identitet kan legitimt eie staten, kreve geografisk territorium som sitt eksklusive politiske domene eller ha egen offentlig myndighet.
Historien viser at når styringsmyndighet knyttes til kulturell identitet, blir territorium en kamp om kollektivt eierskap, anerkjennelse, sikkerhet og kontroll. I en tett befolket, flerkulturell og sammenkoblet verden kan denne strukturen ikke gi stabil og lik styring.
Å skille styring fra kulturelle identiteter betyr:
- Territoriell styring beskytter og tjener alle borgere og identiteter uten konstitusjonelt å representere noen av dem.
- Ingen kollektiv identitet kan kreve eierskap til territorium, lov eller styringsinstitusjoner.
- Politisk myndighet tilhører borgerne som likeverdige individer, ikke identiteter eller organisasjoner som kollektive politiske personer.
- Borgerne står fortsatt fritt til å ha, uttrykke, fremme og stemme i samsvar med sine religiøse, kulturelle, nasjonale, filosofiske eller ideologiske overbevisninger. En lov kan derfor være inspirert av forestillinger knyttet til en identitet, men den kan ikke utlede sin myndighet fra denne identiteten.
Demokratiske utfall kan gjenspeile overbevisningene til borgerne som støtter dem, og kan variere mellom styringsenheter i samsvar med subsidiaritetsprinsippet.
GOV//ID forhåndsbestemmer ikke det materielle innholdet i demokratiske beslutninger. Prinsippet bestemmer kilden til og de konstitusjonelle grensene for styringsmyndighet og hindrer enhver identitet eller helhetlig ideologi i å bli statens permanente organiserende prinsipp.
Forslag som ville etablere identitetsbasert styringsmyndighet, er konstitusjonelt uakseptable og tas ikke inn på den ordinære demokratiske dagsordenen. Andre forslag, også forslag om identitetsrelaterte praksiser, kan debatteres og avgjøres gjennom den ordinære demokratiske prosessen, forutsatt at de ligger innenfor enhetens kompetanse og er i samsvar med overordnet lov og like konstitusjonelle rettigheter.
Partier og identitetsbaserte organisasjoner kan eksistere som frivillige sammenslutninger for påvirkning, opplæring, drøfting og mobilisering. De har ikke noe konstitusjonelt mandat, reservert representasjon, eierskap til politiske verv eller myndighet over offentlige institusjoner.
Politiske organisasjoner står fritt til å organisere politisk tenkning. De organiserer ikke lenger demokratisk myndighet.
Ytringsfriheten forblir vid, men den beskytter ikke påvirkning for identitetsbasert dominans eller for å frata andre identiteter lik konstitusjonell status, frihet eller beskyttelse.
Dette prinsippet bevarer kulturell frihet, kontinuitet og verdighet samtidig som det fjerner et viktig strukturelt grunnlag for territoriell dominans og rivalisering: påstanden om at styringsterritoriet tilhører en bestemt identitet. Det etablerer et konstitusjonelt grunnlag for fredelig sameksistens på en felles planet.
GOV//ID krever ikke at identiteter trekker seg tilbake fra det offentlige livet. Mennesker står fortsatt fritt til å uttrykke, utvikle, organisere, beskytte og videreføre sine kulturer, trosforestillinger, språk, tradisjoner, politiske ideer og kollektive interesser.
Skillet gjelder styringsmyndighet, ikke kulturell frihet eller den enkeltes politiske motivasjon.
Postideologisk betyr ikke postpolitisk, verdinøytralt eller uten uenighet. Det betyr at ingen helhetlig ideologi har konstitusjonell myndighet eller på forhånd bestemmer hvordan samfunnet og økonomien skal organiseres.
Dette gjelder også økonomiske ideologier. Kapitalisme, sosialisme, kommunisme og beslektede doktriner står fritt som tankesystemer, politiske identiteter og analysegrunnlag, men ingen av dem definerer staten eller fungerer som permanent konstitusjonell mal for økonomien.
Markeder, demokratisk planlegging, offentlige institusjoner, samvirker, privat næringsvirksomhet og andre former for økonomisk organisering behandles som praktiske virkemidler. Rollene deres bestemmes demokratisk ut fra Livets rettigheter, allmenningsprinsippet, subsidiaritet, kunnskap og forholdene innen det aktuelle politikkområdet.
Anvendt konstitusjonelt avslutter GOV//ID modellen der staten er en nasjons*, religions, ideologis, partis, klasses eller annen kollektiv identitets eiendom eller politiske uttrykk. Dette omfatter nasjonalstater, teokratier, ettpartistater og systemer der kapitalisme, sosialisme, kommunisme eller en annen helhetlig ideologi fungerer som styringens permanente organiserende prinsipp.
Den konstitusjonelle ordningen er tydelig: Styringen gir avkall på kulturelt eierskap, mens den konstitusjonelle ordenen garanterer enhver identitet lik frihet, beskyttelse, kontinuitet og deltakelse, begrenset av andres like rettigheter og prinsippet om ikke-dominans.
6.5 GeoWeMe: integrering av Jorden, samfunnet og individet
Additiv blanding av rødt, grønt og blått (RGB) lys.
Politiske ideologier og partier bruker fargebetegnelser inkonsekvent og ofte misvisende. GeoWeMe bruker RGB-modellen som et analytisk rammeverk og for å illustrere en vei forbi utdaterte politiske forenklinger.
Tre dimensjoner ved politisk vurdering
GeoWeMe beskriver tre distinkte og ureduserbare dimensjoner ved den politiske virkeligheten:
Geo, vist i grønt, representerer Jorden og de langsiktige betingelsene for felles eksistens: biosfæren, økologiske grenser, planetære systemer, sikkerhet og fremtidige generasjoner.
We, vist i rødt, representerer samfunnet og det kollektive livet: fellesskap, solidaritet, rettferdighet, institusjoner, offentlig kapasitet og fellesskapets beste.
Me, vist i blått, representerer personen: frihet, autonomi, verdighet, mangfold og retten til å definere og forfølge mål for sitt eget liv.
Den konvensjonelle venstre-høyre-aksen er et utilstrekkelig kart over den politiske virkeligheten. Den presser et flerdimensjonalt felt inn på én linje, samler svært ulike standpunkter under brede merkelapper og har ingen iboende plass for Jorden, biosfæren eller de planetære systemene all politikk er avhengig av.
GeoWeMe erstatter denne flate metaforen med tre permanente dimensjoner ved politisk vurdering. Geo, We og Me er ikke konkurrerende ideologier. De er uunngåelige realiteter. Mennesker er individer med rettigheter, behov, evner og personlige liv. De er også medlemmer av samfunn som er avhengige av samarbeid, institusjoner, tillit og rettferdig fordeling av ansvar. Både individer og samfunn eksisterer innenfor økologiske og planetære systemer med fysiske grenser som ikke kan forhandles bort.
Ideologier oppstår når teorier, verdier, historiske erfaringer og interesser fortolker og vektlegger disse dimensjonene på ulike måter. De blir kulturelle identiteter når disse fortolkningene settes sammen til helhetlige fortellinger, symboler, organisasjoner og lojaliteter.
Politiske partier institusjonaliserer slike ideologiske identiteter. For å konkurrere om makt må de kombinere standpunkter på tvers av mange ulike politikkområder til gjenkjennelige programmer, opprettholde organisatorisk kontinuitet, ivareta interne interesser, skille seg fra konkurrenter og presentere resultatet som et sammenhengende politisk alternativ.
Programmene som oppstår, er derfor ikke utledet av kunnskap og filosofisk resonnement alene. De formes også av historiske standpunkter, valgstrategi, interne forhandlinger, interessegrupper, personligheter og behovet for å markedsføre en gjenkjennelig politisk identitet. Velgerne må deretter velge mellom hele pakker som kan kombinere standpunkter de støtter med andre de avviser eller oppfatter som uten sammenheng.
GeoWeMe gjør de underliggende hensynene i disse pakkene mer synlige. Det bidrar også til å identifisere politisk ubalanse.
Overdreven vekt på Me kan gjøre frihet til markedsabsolutisme, svekke felles institusjoner og skyve sosiale og økologiske kostnader over på andre.
Overdreven vekt på We kan gjøre solidaritet til konformitet, kollektivt formål til flertallsdominans og offentlig organisering til undertrykking av individuell autonomi.
Overdreven vekt på Geo kan gjøre økologisk nødvendighet til teknokratisk kommando og legitimere autoritære tiltak i planetær overlevelses navn.
Dette er ikke automatiske konsekvenser. Enkelte situasjoner kan legitimt kreve at én dimensjon får ekstra stor vekt. En økologisk krise, en sosial katastrofe og et direkte angrep på grunnleggende rettigheter krever ulike prioriteringer. Problemet oppstår når én eller to dimensjoner blir strukturelt dominerende og konsekvensene for de andre ignoreres eller behandles som irrelevante.
GeoWeMe foreskriver derfor verken et permanent midtpunkt eller en lik tredeling. Det hvite sentrum i RGB-modellen representerer ikke én riktig politisk konklusjon. Det representerer et vurderingsfelt der Geo, We og Me alle er synlige og ingen er strukturelt utelukket.
Dette rammeverket viderefører skillet etablert av GOV//ID. Ideologier, partier, religioner, nasjoner og andre identiteter står fritt til å eksistere, organisere seg, drive påvirkning og forme den enkeltes politiske vurdering. De eier ikke styringsmyndighet og kontrollerer ikke politisk representasjon.
Borgerne trenger derfor ikke å gi avkall på sine overbevisninger. De frigjøres fra kravet om å godta komplette ideologiske pakker for å kunne delta politisk. Hvert spørsmål kan i stedet undersøkes ut fra sine faktiske forhold, evidens, konsekvenser, usikkerheter og avveininger.
I det foreslåtte systemet virker GeoWeMe sammen med Policy Area Index og AGORA. PAI strukturerer politiske domener, relevant kunnskap og forbindelsene mellom spørsmål. GeoWeMe gjør de grunnleggende hensynene i hvert spørsmål synlige. AGORA gjør det mulig for borgere å lære, drøfte, utvikle forslag, revidere sin forståelse og treffe beslutninger innenfor denne felles strukturen.
GeoWeMe har derfor både en overgangsfunksjon og en permanent funksjon. Det bidrar til å forklare hvorfor ideologiske partier ikke lenger bør organisere demokratisk styring. Deretter kan det bestå som et verktøy for personlig orientering, analyse av forslag, demokratisk drøfting og vurdering av politiske konsekvenser.
Bærekraftig og legitim politikk må se Jorden, samfunnet og individet i sammenheng.
Sekvensen illustrerer en overgang fra politikk organisert gjennom adskilte eller konkurrerende ideologiske pakker til et felles vurderingsfelt der Jorden, samfunnet og individet alle er til stede. Poenget er ikke lik vekting eller slutten på uenighet, men slutten på strukturell utelukkelse.
6.6 Policy Area Index (PAI)
PAI illustrert konseptuelt med 16 hovedkategorier og to underinndelinger. Linjene viser forbindelser mellom politikkområder.
Konseptuell illustrasjon av ett relasjonelt sett som omfatter tre politikkområder. Et klassisk eksempel er infrastruktur, arealbruk og klima.
En felles global standard for kategorisering av politiske domener
Illustrasjonene viser Policy Area Index (PAI) som en felles global indeks for politisk styring. Sirkelens form er en konseptuell visualisering. I praksis eksisterer Policy Area Index som strukturerte data som kan søkes i og visualiseres på mange måter.
Den ytre ringen viser hele omfanget av styringsrelevante politikkområder, som arealbruk, infrastruktur, utdanning og helse.
Forbindelseslinjene i sentrum viser relasjoner mellom politikkområder. Reelle politiske spørsmål går ofte på tvers og berører flere områder samtidig. Illustrasjonene viser derfor både den strukturelle inndelingen av politikkområder og forbindelsene mellom dem.
PAI-sirkelen har ingen strukturell forbindelse til Earthwheel-modellene, som beskriver den geopolitiske strukturen som helhet.
Policy Area Index (PAI) definerer hva politisk styring handler om i det foreslåtte systemet. Et globalt styringssystem kan ikke fungere uten en felles og eksplisitt klassifikasjon av hva styringen er ansvarlig for.
Mens styringsnivåene definerer hvor myndighet utøves, og styringslagene definerer hvordan makt, kunnskap og deltakelse organiseres, definerer PAI hvilke områder av virkeligheten politiske beslutninger gjelder. Det gir et felles, ikke-ideologisk kart over hele det politiske problemrommet.
PAI er derfor ikke et program, en dagsorden eller et sett prioriteringer. Det er et strukturelt klassifikasjonssystem som sikrer at demokratisk drøfting, kunnskapsproduksjon og institusjonell beslutningstaking er orientert mot det samme settet av virkelige domener.
Fra implisitt politikk til en eksplisitt global struktur
Alle moderne styringssystemer bygger allerede på klassifikasjoner av politikkområder. De kommer til uttrykk som departementer, parlamentskomiteer, budsjettkapitler, tilsynsorganer eller sektorbaserte mandater. Det samme gjelder internasjonale organisasjoner som FN og EU. Problemet er ikke fraværet av slike strukturer, men fragmenteringen av dem.
I konvensjonelle politiske systemer defineres politikkens omfang implisitt gjennom partiprogrammer, ideologiske tradisjoner, institusjonshistorie og ad hoc-kompromisser. Resultatet er at politikkområder overlapper eller forblir udefinerte, tverrsektorielle problemer faller mellom institusjonelle siloer, og politisk konflikt ofte handler om hva selve problemet er, snarere enn hvordan det bør håndteres. PAI erstatter denne implisitte strukturen med en eksplisitt, felles global standard.
Det definerer et avgrenset sett politikkområder som til sammen dekker hele spekteret av virkelighet som er relevant for styring, fra helse, utdanning og infrastruktur til klima, globale allmenninger, KI, sikkerhet og planetære grenser.
Disse områdene er utformet for å være uttømmende, så tydelig avgrenset fra hverandre som mulig, ideologisk nøytrale og tilstrekkelig stabile til å gi en felles referanse over tid. Definisjonene og relasjonene mellom dem forblir åpne for transparent, demokratisk styrt revisjon etter hvert som kunnskap og politisk virkelighet utvikler seg.
Politisk uenighet forsvinner ikke med denne strukturen. Den blir situert: Uenighet finner sted innenfor klart definerte politikkområder, fremfor gjennom kontinuerlig omdefinering av selve det politiske terrenget.
En felles referanse på tvers av alle styringslag
PAI fungerer som et felles referansesystem gjennom hele styringsarkitekturen:
- Den lovgivende maktgrenen bruker PAI til å strukturere den politiske dagsordenen og beslutningsprosedyren
- Den utøvende maktgrenen bruker det til å organisere gjennomføring og samordning,
- Den dømmende maktgrenen bruker det til å sette fortolkning og ansvarliggjøring i sammenheng,
- Rådene bruker det til å forankre etisk, vitenskapelig og kulturell vurdering,
- AGORA bruker det til å strukturere læring, drøfting, forslag og avstemninger.
Uten en slik felles politisk grammatikk bryter styring med flere nivåer og aktører sammen i parallelle og uforenlige samtaler. Med den blir kompleksiteten håndterbar.
PAI fungerer dermed som den semantiske ryggraden i det foreslåtte systemet og muliggjør sammenheng på tvers av institusjoner, nivåer og jurisdiksjoner som i dag opererer med uforenlige eller ufullstendige klassifikasjoner.
Forvaltning og demokratisk legitimitet
Fordi Policy Area Index definerer den felles referanserammen for politisk styring, har vedlikeholdet strukturell betydning. Endringer i indeksen kan forme hvordan politiske spørsmål rammes inn, sammenlignes og samordnes gjennom systemet.
Derfor må forvaltningen av PAI ligge hos en demokratisk legitimert og kompetansebasert institusjon i systemet som helhet. I det foreslåtte systemet ligger dette ansvaret hos Rådene, som sammen ivaretar vitenskapelig integritet, etisk sammenheng og kulturell nøytralitet.
Prosessen med å vedlikeholde og oppdatere PAI gjennomføres åpent og transparent, med bred deltakelse muliggjort gjennom AGORA. Foreslåtte revisjoner, vurderinger og begrunnelser gjøres offentlig tilgjengelige, slik at borgere og institusjoner på alle nivåer kan følge, granske og bidra til utviklingen av indeksen.
6.7 Akademisk fastlåsing: fra internasjonalt til globalt
Som slått fast i WHY, er måten vi rammer inn en debatt på, særlig på dens mest teoretiske nivå, avgjørende. Den definerer mye av begrepsrommet debatten kan utvikle seg innenfor, og påvirker dermed også andre arenaer, blant annet pressen og den offentlige debatten.
Hvis globalt demokrati skal undersøkes som en reell strukturell mulighet, trenger vi også begreper som ikke forutsetter at systemet vi forsøker å undersøke, er permanent. Akademisk språk beskriver ikke bare den politiske virkeligheten. Det kan også bygge inn antakelser om hvilke aktører, strukturer og former for politisk organisering som regnes som normale eller overhodet mulige.
Forslagene nedenfor er på ingen måte alt som skal til, men de kan være et utgangspunkt for å åpne dette begrepsrommet og skape en sårt tiltrengt ny retning:
Globale relasjoner (GR)
Vi foreslår å gi hele fagfeltet nytt navn. Begrepet internasjonal forutsetter at nasjoner og nasjonalstater er de primære byggesteinene i den politiske ordenen. Dermed bygges dagens system inn i fagets grunnspråk før analysen i det hele tatt har begynt.
Globale relasjoner gir en bredere ramme. Det anerkjenner den globale virkeligheten som det overordnede studieområdet, der nasjonalstater, nasjoner, blocs, regioner, globale institusjoner, selskaper, kulturelle identiteter, transnasjonale nettverk, individer og andre aktører kan analyseres uten at noen av dem på forhånd defineres som den permanente primærenheten i den politiske ordenen.
Global realisme
Vi foreslår også global realisme som et nytt teoretisk prosjekt innenfor dette bredere fagfeltet.
Dette bør ikke forstås som bare en ny variant av tradisjonell realisme. Realismen bidrar med avgjørende innsikter om makt, sikkerhet, konflikt, interesser, insentiver og begrensningene som politiske strukturer skaper. Men disse innsiktene må kombineres med andre viktige utviklinger innen politisk teori og internasjonale relasjoner.
Konstruktivismen viser at politiske strukturer, identiteter, interesser og normer ikke bare er faste betingelser, men kan skapes og forandres gjennom menneskelig samhandling og institusjonell utvikling. Liberal institusjonalisme og teorier om gjensidig avhengighet bidrar med viktig kunnskap om samarbeid og institusjoners virkninger. Funksjonalisme og integrasjonsteori bidrar til å forklare hvordan felles problemer kan skape press for styring på tvers av eksisterende politiske grenser. Forskning på governance og styrbarhet undersøker hva som faktisk gjør komplekse politiske systemer i stand til samordnet handling. Andre tilnærminger bidrar med ytterligere innsikter om institusjonsdesign, sikkerhet, økologiske grenser og politisk endring.
Disse perspektivene bør ikke forbli adskilt i konkurrerende teoretiske leirer når innsiktene deres trengs for å forstå den samme globale virkeligheten.
Global realisme vil dermed være en syntetisk og problemorientert tilnærming. Den bør ta eksisterende maktstrukturer og materielle begrensninger på alvor, samtidig som den anerkjenner at politiske strukturer i seg selv kan forandres bevisst.
Det sentrale spørsmålet er bredere enn det tradisjonelle spørsmålet om hvordan stater opptrer under internasjonalt anarki:
Hvilke politiske strukturer er realistisk i stand til å håndtere den globale virkeligheten menneskeheten faktisk står overfor?
Klimaendringer, tap av biologisk mangfold, masseødeleggelsesvåpen, pandemier, teknologiske risikoer, global økonomisk gjensidig avhengighet og andre planetære utfordringer kan ikke forstås bare som problemer som oppstår innenfor et permanent system av suverene nasjonalstater. Selve levedyktigheten til dette systemet må bli en del av analysen.
I denne forstand kombinerer global realisme realisme om begrensninger med realisme om endring. Den forutsetter ikke at historien automatisk vil frembringe et globalt politisk system. Den spør om et slikt system er instrumentelt nødvendig, og i så fall hvordan menneskeheten bevisst kan bygge det før globale kriser tvinger frem strukturell endring under langt verre forhold.
7. En matrise for geopolitisk makt
Et velfungerende geopolitisk system bygger på en balansert struktur av styringsenheter, definert av presist definerte nivåer og av tre lag: de tradisjonelle maktgrenene, Rådene og det globale nettverket som forbinder styring og mennesker. Presis navngivning og klare skiller mellom disse dimensjonene er avgjørende for demokratisk deltakelse, effektiv samordning og ansvarlighet.
De følgende kapitlene skisserer en gjenoppbygging fra førsteprinsipper av menneskehetens politiske arkitektur, der dagens geopolitiske tilstand omformes og suppleres for å erstatte fragmentering med en sammenhengende struktur. Den er utformet for fredsbevaring, samarbeid og global demokratisk styring, for å beskytte det lokale og delegere makt oppover bare der det er strengt nødvendig.
Matrisens tre dimensjoner
Et geopolitisk system kan metaforisk ses som en kombinasjon av tre dimensjoner:
- Enheter for styring som danner et fullstendig mønster på hvert nivå (høyre)
- Nivåer i systemet (venstre)
- Lag av ulike komponenter som finnes i alle enheter og på alle nivåer (øverst)
Rådgivende organer, tilsynsinstitusjoner og langsiktige forvalterfunksjoner, historisk lagt til stykkevis som horisontale utvidelser av de tre maktgrenene, samles her i ett klart definert lag av Råd, med uttrykkelige mandater for etikk, vitenskap og kultur.
Det eneste genuint nye laget er det digitale offentlige torget: en konstitusjonell infrastruktur som forbinder alle komponenter på tvers av alle dimensjoner og gir et kunnskapsbasert, direkte og rettferdig grensesnitt for politisk deltakelse. Vi foreslår å kalle dette laget AGORA.
Vi insisterer ikke på én samlende betegnelse for denne mentale modellen, men i denne oversikten bruker vi betegnelsen «GeoMatrix».
7.1 Slik leses GeoMatrix
GeoMatrix er en konseptuell modell for å beskrive hvordan politisk myndighet er organisert i vårt foreslåtte system. Den foreskriver ikke endelige grenser, nøyaktige antall enheter eller fullstendige institusjonelle prosedyrer. I stedet skiller den mellom tre strukturelle spørsmål som i dag ofte blandes sammen: på hvilken skala myndighet utøves, hvilke styringsenheter som utøver den, og hvilke institusjonelle systemer som virker innenfor dem.
Et styringsnivå er en fullstendig konstitusjonell skala i hierarkiet, fra lokalt til globalt.
En styringsenhet er én territoriell politisk enhet plassert på et bestemt nivå. Til sammen danner enhetene det fullstendige territorielle mønsteret på dette nivået.
Et styringslag er et tilbakevendende funksjonelt og institusjonelt system som virker innenfor styringsenheter og forbinder dem på tvers av nivåer.
I GeoMatrix danner nivåene den vertikale dimensjonen, enhetene det horisontale mønsteret og lagene dybdedimensjonen. Ingen av disse dimensjonene er tilstrekkelig alene.
Nivåer uten lag identifiserer hvor myndighet finnes, men ikke hvordan den fungerer. Lag uten nivåer identifiserer institusjonelle funksjoner, men ikke skalaen og jurisdiksjonen de virker innenfor. Styringsenhetene er stedet der disse dimensjonene møtes og blir operative.
Disse kapasitetene samles ikke i én institusjon. De differensieres, distribueres og forbindes gjennom matrisen.
Det kan være fristende å tenke på Policy Area Index (PAI) som en fjerde dimensjon i GeoMatrix, men vi foretrekker å definere det separat som den felles politiske klassifikasjonen som brukes gjennom hele matrisen. Det strukturerer politikkområdene, kunnskapen og relasjonene som nivåene, enhetene og lagene virker gjennom.
De følgende delene bygger arkitekturen trinnvis.
- Styringsnivåene beskriver nivåene og enhetene som danner dem.
- Styringslagene introduserer prinsippet om styringslag.
- AGORA, De tre Rådene, og De tre maktgrenene beskriver de tre styringslagene.
- Styringsenhetene samler nivåene, enhetene og lagene og beskriver hvordan en fullstendig styringsenhet fungerer.
- fredsbevaring, økonomisk organisering, Jordens sivilisasjon, og Jordens borgerskap.
GeoMatrix er en strukturell arbeidsmodell, ikke en endelig konstitusjonell skisse. Nøyaktige grenser, mandater, antall enheter og institusjonelle prosedyrer må utvikles, testes og avgjøres gjennom selve den demokratiske prosessen.
7.2 Definisjon av navnene på nivåene
UE-forslaget krever et presist og konsekvent ordforråd for styringsnivåene og -enhetene. Disse begrepene går igjen gjennom den konstitusjonelle, institusjonelle, administrative og demokratiske arkitekturen. De brukes når vi beskriver jurisdiksjon, subsidiaritet, representasjon, myndighet, institusjonelle relasjoner og fordelingen av ansvar mellom styringsenheter.
Tvetydighet i navnene på nivåene ville derfor forplante seg gjennom hele systemet.
Hvert nivå identifiseres derfor gjennom et konsekvent forhold mellom et substantiv og et adjektiv. Substantivet navngir en enkelt styringsenhet. Det tilsvarende adjektivet navngir nivået og beskriver institusjonene, ansvarsområdene og prosessene knyttet til det.
| Enhet | Flertall | Adjektiv og nivånavn |
|---|---|---|
| globe | – | global |
| bloc | blocs | blocal |
| sub-bloc | sub-blocs | sub-blocal |
| region | regions | regional |
| locus | loci | local |
Femnivåmodellen beskriver overgangen og bevarer institusjonell kontinuitet. Den forhåndsbestemmer ikke det endelige antallet nivåer. Den overgangsmessige rollen til sub-blocal-nivået drøftes under Sub-blocal-nivået (sub-blocs).
globe – global
Det globale nivået inneholder én enhet: globe, det vil si Jorden som helhet, så flertallsformen er irrelevant her. Disse begrepene krever ingen grammatiske endringer.
bloc – blocs – blocal
Blocs er de store enhetene umiddelbart under det globale nivået. Adjektivet blocal innføres for å fullføre mønsteret i global, regional og local.
sub-bloc – sub-blocs – sub-blocal
Sub-blocs er mellomliggende enheter mellom blocs og regions. De arver den nye adjektivformen.
region – regions – regional
Disse begrepene krever ingen grammatiske endringer.
locus – loci – local
Et locus er én enhet for lokal styring, mens loci er flertallsformen. Dette er etablerte ord som her brukes i en spesifikk strukturell betydning og gir det lokale nivået et presist enhetsnavn parallelt med bloc og region. Vi er klar over at begrepene locus / loci kan virke litt uvante i en politisk sammenheng, og kanskje er de heller ikke de beste kandidatene, så vi foreslår «lokalsamfunn» som et gyldig alternativ.
7.3 Definisjon av andre vanlige begreper
Begrepene ovenfor utgjør det strukturelle ordforrådet i GeoMatrix. Andre kjente ord er fortsatt nødvendige når vi beskriver dagens geopolitiske system, dets historie og overgangen mot én demokratisk global stat. Mange av disse ordene brukes imidlertid inkonsekvent. Definisjonene nedenfor fastsetter hvordan slike ord brukes i dette forslaget.
Stat
I dette forslaget er begrepet stat reservert for den fullstendige globale konstitusjonelle ordenen. Det fremtidige systemet utgjør én demokratisk global stat, med Jordens Parlament som øverste lovgivende institusjon, et globalt rettssystem og Jordens Regjering som utøver utøvende myndighet innenfor konstitusjonelt definerte globale domener.
Blocs, sub-blocs, regions og lokalsamfunn er ikke stater. De er subsidiære styringsenheter innenfor den globale staten, med ansvar og myndighet fordelt i samsvar med Jordens Grunnlov og subsidiaritetsprinsippet.
Blocs inntar en særskilt mellomposisjon. De er fødererte konstituerende enheter med konstitusjonelt beskyttet territoriell utøvende suverenitet over land. Dette omfatter administrasjon, politi, beredskap, territorialt forsvar og monopolet på legitim maktbruk innenfor deres territorier.
De er likevel ikke suverene stater. Gyldig global lov gjelder innenfor territoriene deres, Jordens Parlament har øverste lovgivende myndighet innenfor den globale konstitusjonelle ordenen, og tvister om kompetanse avgjøres gjennom det globale rettssystemet.
Modellen kombinerer dermed én global stat med distribuert territoriell utøvende makt.
Nasjon og nasjonalstat
En nasjon er et sosiokulturelt fellesskap. Den kan formes av felles historie, språk, kultur, institusjoner, avstamning, territorium, politisk erfaring eller kollektiv selvforståelse. En nasjon er derfor en identitet, ikke et styringsnivå.
En nasjonalstat er en territoriell stat der legitimitet og offentlig identitet er knyttet til en bestemt nasjon. Begrepet kombinerer to konseptuelt ulike fenomener: kulturell identitet og territoriell styring. Det er det tydeligste eksempelet på ID=GOV-prinsippet, som vi avviser.
Det er også strukturelt uegnet som navn på et styringsnivå. Dagens nasjonalstater spenner fra svært små øy- og mikrostater til kontinentale enheter med befolkninger på over én milliard. De kan ikke behandles som likeverdige enheter i et sammenhengende hierarki av politisk skala.
Av disse grunnene bruker ikke dette forslaget nasjonalstat som et strukturelt begrep, og nasjon brukes derfor bare om den sosiokulturelle konstruksjonen.
Land
Et land er et upresist hverdagsbegrep som vanligvis brukes om en uavhengig stat, en nasjonalstat, dens territorium, dens befolkning eller en kombinasjon av disse. Ordet brukes også om motsetningen til det urbane landskapet, som i «på landet».
Fordi ordet ikke tydelig skiller mellom styring, territorium, befolkning og identitet, kan det ikke definere en konstitusjonell enhet eller et styringsnivå.
Dette forslaget vil aldri bruke begrepet i denne betydningen, og vi må motvirke at det brukes i dagligtalen om annet enn den sistnevnte betydningen.
Region
Begrepet region brukes på mange ulike måter og i mange sammenhenger: deler av kontinenter, internasjonale grupperinger, kulturelle territorier, økonomiske soner, økosystemer, storbyområder og administrative distrikter. Denne fleksibiliteten gjør ordet nyttig i dagligtalen, men upresist som strukturelt begrep.
Det foreslåtte systemet reserverer region for ett bestemt styringsnivå: det funksjonelle og kulturinkluderende nivået mellom sub-blocal og local.
Dette gjør at begrepet kan samsvare med etablerte uttrykk som byregion, storbyregion, bioregion, fylke (eller tilsvarende betegnelser på andre språk) og sammenlignbare territorielle enheter som samordner fysiske systemer og offentlige ansvarsområder utover det enkeltlokaliteter kan håndtere. Et velkjent eksempel er uttrykket «regionenes Europa».
Store kontinentale og subkontinentale politiske grupperinger omtales ofte som «regionale» i akademisk og geopolitisk språk. Vi fremmer i stedet bruken av bloc, siden begrepet region nå er reservert.
8. Styringsnivåene
Ettersom subsidiaritet er den konstitusjonelle regelen for fordeling av myndighet, anvender dette kapitlet prinsippet på de fem nivåene i GeoMatrix: global, blocal, sub-blocal, regional og local.
Hvert nivå inneholder styringsenheter definert av territoriell skala og funksjonell kapasitet fremfor kulturell identitet. De følgende kapitlene beskriver hvert nivås konstitusjonelle posisjon, viktigste ansvarsområder og administrative rolle, sammen med forholdet til nivåene over og under.
Femnivåstrukturen er en overgangsmodell, ikke en påstand om at alle fem nivåene må bestå permanent. Det sub-blocal nivåets særlige rolle og mulige langsiktige overflødighet drøftes nedenfor.
WHEEL < 13/18 >
Sirkulært hierarki
Som på WHY- og HOW-sidene bruker vi «Earthwheel»-modellen til å visualisere de politiske nivåene: global, blocal*, sub-blocal*, regional og local.
Modellen er sterkt abstrahert, og antallet underinndelinger på hvert nivå er holdt på et minimum for å sikre lesbarhet og holde oppmerksomheten på prinsippene fremfor nøyaktige mengder.
* Se nedenfor om denne nye formen av begrepet «bloc»
Forbehold: De anslåtte reelle størrelsene og fordelingene av styringsenheter som omtales i de følgende delene, er grove anslag. I motsetning til den minimale 9-3-3-3-inndelingen som brukes i illustrasjonen, er de ment å utforske hva en fullstendig global struktur kan kreve.
De er ikke prognoser, målinger eller faste krav. Fremtidig forskning, konstitusjonell utvikling og demokratisk drøfting vil være nødvendig for å fastsette det faktiske antallet og grensene for styringsenheter på hvert nivå. Begge deler kan også endre seg over tid.
8.1 Det globale nivået
Posisjon
Det globale nivået er det høyeste nivået i GeoMatrix og inneholder én styringsenhet: globe, det vil si Jorden som helhet. Det er nødvendig fordi enkelte systemer, risikoer og ansvarsområder i sin natur er planetære og ikke kan styres sammenhengende av én bloc eller en gruppe blocs som handler hver for seg.
Det globale nivået må ikke forveksles med den globale staten. Den globale staten omfatter hele den konstitusjonelle ordenen på tvers av alle nivåer, mens globe er den ene styringsenheten på det høyeste nivået.
Myndighet
Jordens Parlament er den øverste lovgivende institusjonen i den globale konstitusjonelle ordenen. Gyldig global lov gjelder gjennom hele systemet og har forrang fremfor motstridende lov på lavere nivåer.
Denne lovgivende myndigheten er ikke ubegrenset. Global kompetanse begrenses av Jordens Grunnlov, subsidiaritet, nødvendighet, proporsjonalitet og domstolskontroll. Det globale rettssystemet avgjør konstitusjonelle tvister om fordelingen og den legitime utøvelsen av myndighet mellom nivåene.
Jordens Regjering utøver direkte utøvende myndighet innenfor konstitusjonelt definerte globale domener, særlig de planetære allmenningene og systemer som ikke kan legges under territoriell jurisdiksjon hos én enkelt bloc. Den har ikke generell territoriell utøvende myndighet over landområdene som styres av blocs.
Funksjoner
Det globale nivået opprettholder den felles konstitusjonelle og juridiske ordenen, styrer planetære allmenninger, samordner respons på risikoer som krysser grenser mellom blocs eller truer selve systemet, og fastsetter bindende globale rammer der handling på lavere nivåer er strukturelt utilstrekkelig.
Ansvarsområdene omfatter systemene og betingelsene som nødvendigvis deles på tvers av planeten, som atmosfæren, de åpne havene, polarområdene, banerommet, planetære økologiske systemer, globalt delt digital infrastruktur, systemisk viktige offentlige KI-systemer, tilsyn med det bloc-baserte fredsbevaringssystemet og andre allmenninger og risikoer hvis virkninger krysser grenser mellom blocs.
Global lov gjennomføres normalt på land gjennom blocs og deres underordnede styringsenheter, ikke gjennom en sentralisert territoriell administrasjon.
Det globale nivået har ingen enkelt hovedstad eller sentralt hovedkvarter. Dets permanente institusjoner opererer gjennom et distribuert nettverk av globale AGORA-noder plassert direkte ved de viktigste institusjonelle sentrene til blocs. Dette holder det globale og blocal nivået kontinuerlig sammenkoblet samtidig som det hindrer én by eller bloc i å bli det fysiske sentrum for det globale systemet.
Overgang
Ingen eksisterende institusjon kombinerer den demokratiske legitimiteten, lovgivende myndigheten, det rettslige systemet og den utøvende kapasiteten som kreves på globalt nivå.
Eksisterende internasjonale institusjoner rommer betydelig kunnskap, erfaring, infrastruktur og teknisk kapasitet som ikke bør forkastes. Relevante institusjoner kan omformes og integreres i den fremvoksende globale konstitusjonelle ordenen, men den demokratiske myndigheten på globalt nivå må til syvende og sist etableres gjennom en ny konstitusjonell prosess.
Navn
Begrepet international community eller et hvilket som helst annet navn som inneholder nation kan ikke lenger brukes om dette nivået på grunn av GOV//ID-prinsippet. Ordet planetary er en svært sannsynlig langsiktig vinner, i tråd med Solallmenningsprinsippet, men på prosjektets nåværende stadium har vi holdt fast ved globe og global. Ordet globe kommer fra latin globus (kule eller rund masse), som kom inn i engelsk via gammelfransk som betegnelse på en fysisk kule før betydningen ble utvidet til å omfatte planeten Jorden som helhet.
Skala og fordeling
Det globale nivået inneholder åpenbart én styringsenhet: planeten Jorden.
I samsvar med prinsippet om Solallmenningen omfatter styringsobjektet imidlertid alle rom og himmellegemer menneskeheten er aktivt involvert med: Månen, Mars, Lagrange-punkter osv.
8.2 Det blocal nivået (blocs)
Posisjon
Det blocal nivået ligger umiddelbart under det globale nivået. Blocs er de største territorielle styringsenhetene på land. De kan omfatte kontinentale eller subkontinentale territorier, og hver av dem inneholder flere sub-blocs, regions og loci / lokalsamfunn.
Dette nivået er nødvendig både for å organisere planeten som en fungerende føderasjon og for å hindre at territoriell utøvende makt konsentreres i én global regjering. Blocs skaper flere store maktsentre innenfor én felles konstitusjonell orden.
Myndighet
Blocs har en særstilling i GeoMatrix.
De facto er de suverene utøvende regjeringer innenfor sine respektive landområder. De har konstitusjonelt beskyttet territoriell utøvende myndighet over administrasjon, politi, beredskap, territorialt forsvar og monopolet på legitim maktbruk innenfor sine territorier. De er ikke administrative avdelinger av Jordens Regjering, og Jordens Regjering utøver ikke generell territoriell kommando over dem. Denne territorielle utøvende suvereniteten er underlagt Jordens Grunnlov og gyldig global lov innenfor legitim global kompetanse.
De jure er blocs konstituerende styringsenheter innenfor den globale staten. Jordens Grunnlov gjelder i deres territorier, og gyldig global lov har forrang på områder som faller innenfor konstitusjonelt legitim global kompetanse. Blocs kan ikke ensidig tilsidesette slik lov, men beholder full rett til å utfordre den gjennom det globale rettssystemet.
Utenfor områder som reguleres av gyldig lov på høyere nivå, beholder blocs lovgivende og utøvende myndighet i samsvar med subsidiaritetsprinsippet. Deres posisjon kombinerer dermed de facto territoriell utøvende suverenitet med de jure medlemskap i en bindende global konstitusjonell orden.
Funksjoner
Blocs utgjør den viktigste territorielle utøvende kapasiteten i den globale staten. De gjennomfører global lov på land gjennom egne institusjoner og samordner ansvarsområder som overstiger kapasiteten til sub-blocs og regions.
Funksjonene deres kan omfatte sikkerhet på blocal nivå, fredsbevaring, rammer for makroøkonomisk stabilitet, større infrastruktur- og energisystemer, ressurskoordinering, økologisk forvaltning på tvers av territorier og andre ansvarsområder hvis skala krever handling over store befolkninger og territorier.
Blocs utgjør også den primære territorielle maktbalansen i det globale fredsbevaringssystemet. Deres konstitusjonelt beskyttede kontroll over den viktigste landbaserte tvangsmakten er et vern mot absolutt globalt tyranni.
Overgang
Det blocal nivået må utvikles fra en svært ujevn samling av eksisterende strukturer.
Noen nåværende kontinentale eller subkontinentale stater opererer allerede omtrent på denne skalaen. Enkelte eksisterende føderasjoner, unioner og regionale organisasjoner kan danne grunnlag for fremtidige blocs. Andre områder vil kreve konsolidering, intern føderalisering, oppdeling eller opprettelse av nye strukturer.
Blocs trenger ikke å bli kulturelt homogene. Under GOV//ID kan befolkningene og territoriene deres romme mange overlappende nasjoner, språk, religioner, ideologier og andre identiteter uten at noen av dem har styringsmessig eierskap til en bloc.
Navn
Dette nivået er allerede representert av flere begreper: union, føderasjon, allianse osv. Det ser ikke ut til å være mulig å finne en generell betegnelse blant dem, siden alle er for spesifikke for organisasjonstypen og ingen passer godt med UE-forslaget. Derfor er bloc valgt, siden det allerede er et velkjent begrep i denne sammenhengen og er kort og praktisk. Ordet bloc kommer fra fransk bloc (en samlet gruppe eller koalisjon), som utviklet seg fra mellomnederlandsk blok (en massiv stokk eller stamme) til å beskrive et tett sammenbundet kollektiv. I dag fungerer det som en vanlig betegnelse på en allianse av aktører eller nasjoner med et felles formål.
Skala og fordeling
Earthwheel 13 illustrerer det blocal nivået med ni blocs. En fullstendig struktur i den virkelige verden kan kreve omtrent 20 til 40 blocs.
8.3 Det sub-blocal nivået (sub-blocs)
Posisjon
Det sub-blocal nivået ligger mellom blocs og regions. Det gir en mellomliggende territoriell og administrativ skala for ansvarsområder som overstiger kapasiteten til enkeltregions, men ikke krever styring på blocal nivå.
Hovedbegrunnelsen er overgangsmessig. Nivået gjør det mulig å bevare institusjonell og juridisk kontinuitet mens den eksisterende geopolitiske strukturen omorganiseres.
Myndighet
Sub-blocs er subsidiære styringsenheter innenfor sine respektive blocs. De har ikke territoriell suverenitet eller et uavhengig monopol på legitim maktbruk.
De utøver lovgivende, utøvende og dømmende myndighet innenfor ansvarsområdene som er tildelt dem etter Jordens Grunnlov, bloc-lov og subsidiaritetsprinsippet. Myndigheten deres er underlagt gyldig lov på globalt og blocal nivå.
Det nøyaktige omfanget av myndigheten på sub-blocal nivå kan variere gjennom overgangen og kan avta etter hvert som funksjoner fordeles mer sammenhengende mellom blocs og regions.
Funksjoner
Sub-blocs kan samordne offentlige tjenester, infrastruktur, administrasjon og andre systemer på tvers av flere regions når den praktiske skalaen ligger mellom regional og blocal styring.
De kan også gi demokratisk representasjon og institusjonell samordning på tvers av grupper av regioner, samtidig som de opprettholder kontinuitet i rettssystemer, offentlig administrasjon, registre, beskatning og tjenesteyting under overgangen.
Det langsiktige funksjonelle behovet for dette nivået er svakere enn for nivåene global, blocal, regional og local. Ansvarsområdene bør derfor være gjenstand for kontinuerlig vurdering etter subsidiaritetsprinsippet.
Overgang
De fleste av dagens nasjonalstater ligger omtrent på sub-blocal skala. Det samme gjelder mange eksisterende konstituerende enheter innenfor svært store stater, blant annet provinser (f.eks. Kina og Canada), delstater (Brasil og USA) og sammenlignbare administrative enheter på første nivå (f.eks. oblaster i Russland og unionsterritorier i India).
Å beholde disse strukturene midlertidig kan redusere forstyrrelser mens dagens suverenitet omorganiseres innenfor den globale konstitusjonelle ordenen og ansvarsområder omfordeles mellom styringsnivåene.
Over tid bør mange ansvarsområder på sub-blocal nivå flyttes delvis opp til blocs og hovedsakelig ned til regions. Nivået kan dermed bli overflødig og til slutt avskaffes helt, slik at en endelig struktur med fire primærnivåer står igjen.
Navn
Begrepet sub-bloc er direkte avledet av bloc. Siden vi er overbevist om at dette nivået bør bli overflødig, ser vi ikke noe behov for et unikt navn. Tvert imot understreker sub-bloc nettopp den midlertidige rollen.
Skala og fordeling
Earthwheel 13 illustrerer tre sub-blocs innenfor hver bloc. En fullstendig overgangsstruktur kan inneholde opptil omtrent 50 sub-blocs i én bloc og 2 000 globalt.
8.4 Det regionale nivået (regioner)
Posisjon
Det regionale nivået ligger mellom sub-blocal og local. På regionalt nivå organiseres Jorden gjennom to konstitusjonelt ulike typer styringsenheter:
samfunnsregioner og naturregioner (se Natur/menneskehet: 50/50).
Samfunnsregioner inneholder flere lokalsamfunn (loci), samordner de fysiske systemene i menneskesamfunnet og utgjør den viktigste funksjonelle forbindelsen mellom lokalt liv og styring på større territorielle skalaer. Naturregioner beskytter og gjenoppretter sammenhengende økosystemer under økosystemsuverenitet og virker gjennom egne regionale forvaltningsinstitusjoner.
Dette nivået er viktig fordi mange fysiske, økologiske, økonomiske og offentlige tjenestesystemer strekker seg utover enkeltlokalsamfunn, men fortsatt er for geografisk spesifikke til å styres effektivt på blocal nivå.
Myndighet
Samfunnsregioner utøver betydelig og konstitusjonelt beskyttet myndighet innenfor områdene de kan styre effektivt. Under subsidiaritetsprinsippet forblir ansvarsområder på regionalt nivå med mindre skalaen eller konsekvensene krever samordning over dette nivået.
Naturregioner utøver en annen form for konstitusjonelt beskyttet forvaltningsmyndighet. Under økosystemsuverenitet har økologiske prosessers kontinuitet og integritet prioritet innenfor territoriene deres, mens menneskelige institusjoner fortsatt er ansvarlige for vern, restaurering, overvåking, tilgang og tillatt menneskelig aktivitet.
Ingen av regiontypene har territoriell suverenitet i politisk forstand. Begge er underlagt Jordens Grunnlov og gyldig global, blocal og, så lenge nivået eksisterer, sub-blocal lov. Samtidig kan høyere nivåer ikke overta regionale ansvarsområder bare fordi sentral administrasjon ville være enklere eller mer ensartet.
Regionale grenser og myndighet er funksjonelle, ikke kulturelle. En region tilhører ikke politisk noen nasjon, etnisitet, religion, ideologi eller annen kollektiv identitet.
Funksjoner
Det regionale nivået er det primære territorielle styringsnivået for fysisk og økologisk samordning på land.
Ansvarsområdene omfatter integrert arealplanlegging, transportsystemer, energi- og vanninfrastruktur, helse- og utdanningssystemer, nedbørfelt, økosystemer, bosettingsmønstre, matsystemer og andre tjenester og materielle nettverk som deles av flere loci.
Regioner omsetter bredere konstitusjonelle rammer og politiske rammeverk til sammenhengende territorielle systemer samtidig som beslutninger som er spesifikke for lokalsamfunn, overlates til det lokale nivået.
Overgang
Regioner kan bygge på eksisterende fylker, byregioner, storbyområder, bioregioner og sammenlignbare administrative enheter. Eksisterende grenser kan beholdes der de fungerer godt, men andre kan måtte omorganiseres ut fra befolkning, økologi, infrastruktur, bosettingsmønstre og administrativ kapasitet.
Dersom sub-blocal-nivået senere fases ut, slik vi anbefaler, vil regions bli de primære styringsenhetene umiddelbart under blocs.
Navn
Ordet region kommer fra latin regio (retning, grense eller distrikt), som er avledet av verbet regere (å lede, styre eller herske), med samme rot som rex (konge), mens res (ting eller sak) har en egen etymologisk rot. I dag fungerer region som et grunnleggende romlig begrep.
Skala og fordeling
Earthwheel 13 illustrerer tre regions innenfor hver sub-bloc. En fullstendig struktur kan inneholde opptil omtrent 20 regions i hver sub-bloc og 40 000 globalt.
8.5 Det lokale nivået (loci)
Posisjon
Det lokale nivået er grunnnivået i GeoMatrix. Et locus er styringsenheten nærmest de fysiske stedene der mennesker bor, arbeider, bygger relasjoner, deltar i samfunnslivet og opplever konsekvensene av politiske beslutninger.
Dette nivået er nødvendig fordi mange ansvarsområder kan håndteres mest responsivt og demokratisk i samfunnene som er direkte berørt av dem.
Myndighet
Loci har en sterk konstitusjonell presumsjon for lokal autonomi. De utøver myndighet over alle spørsmål de kan håndtere tilstrekkelig, rettferdig og bærekraftig uten å skyve betydelige konsekvenser over på nabosamfunn eller større felles systemer.
Myndigheten deres er fortsatt underlagt konstitusjonelle rettigheter og gyldig lov på høyere nivåer. Lokal autonomi kan ikke brukes til å rettferdiggjøre diskriminering, identitetsbasert dominans, økologisk ødeleggelse eller eksternalisering av alvorlig skade utover locuset.
Høyere nivåer kan gripe inn bare der lokal handling er strukturelt utilstrekkelig eller i konflikt med legitim overordnet lov.
Funksjoner
Det lokale nivået håndterer ansvarsområder som er tett knyttet til hverdagslivet i lokalsamfunnet. Dette kan omfatte lokal planlegging, boliger og bosetting, offentlige rom, lokal infrastruktur, grunnleggende tjenester, lokal mobilitet, omsorg, kulturelle og sivile tilbud, lokal økologisk forvaltning og praktisk gjennomføring av bredere rammeverk.
Locuset er også den primære arenaen for direkte demokratisk deltakelse, samfunnsorganisering og løpende samhandling mellom borgere og offentlige institusjoner.
Overgang
Eksisterende kommuner, tettsteder, landdistrikter, bydeler, nabolag og andre lokale strukturer kan danne grunnlag for loci. Grensene deres kan måtte endres der eksisterende enheter er for store, for små, fragmenterte eller dårlig tilpasset reelle lokalsamfunn og bosettingsmønstre.
Store byer kan inneholde mange loci og kan kreve ytterligere underlokale ordninger for nabolagsstyring. Slike ordninger utgjør ikke nødvendigvis et ekstra formelt nivå i GeoMatrix.
Navn
Ordene location og local kommer fra latin locus (sted eller lokasjon), som bruker flertallsformen loci til å betegne bestemte geometriske, genetiske eller fysiske punkter, mens local er den vanlige avledningen. I dag fungerer begrepet som et grunnleggende konsept i matematikk og vitenskap, men viktigst her er at det også er et grunnleggende begrep i samfunnsgeografi og politisk organisering og forankrer uttrykk som lokalisering og lokal styring i bestemte geografiske sentre.
Skala og fordeling
Earthwheel 13 illustrerer tre loci innenfor hver region. En fullstendig struktur kan inneholde 50 eller flere loci i hver region og opptil omtrent to millioner globalt.
Med en global befolkning på åtte milliarder ville to millioner loci gi et matematisk gjennomsnitt på omtrent 4 000 mennesker per locus. De faktiske befolkningstallene ville variere etter geografi, bosettingsform, administrative behov og strukturen i større byer.
